Håkonshallen er mer enn syv hundre og femti år gammel, og ble reist mellom 1247 og 1261 av kong Håkon Håkonsson som kongebolig og festsal. Da kongens sønn Magnus Håkonsson Lagabøte giftet seg med sin danske prinsesse Ingeborg i 1261 var det dekket til 2000 mennesker i tre bygninger. "Kongene holdt til i steinhallen", heter det i sagaberetningen.

Den gang var Bergen Norges største og viktigste by, og Håkonshallen ble åsted for store rikspolitiske begivenheter, blant annet utformingen av Norges første samlede lovverk. Mellom de tykke steinveggene kan du ennå fornemme gjenklangen av middelalderhoffets høytidelige seremonier og lystige etegilder. Som nasjonalt kulturminne er Håkonshallen fremdeles i bruk til kongelige middager og ved andre offisielle sammenhenger.

At Håkonshallen i dag fremstår som et praktbygg og den største stående verdslige bygningen fra middelalderen i Norge er ingen selvfølge. Hallen forfalt da kongehuset flyttet fra landet i senmiddelalderen, tjente senere som lagerbygning, og ble etter hvert innredet som magasinbygning for Bergenhus festning. En periode sto den også uten tak. Først i 1916 sto Håkonshallen ferdig restaurert og innvendig utsmykket. I 1944 var bygningen imidlertid faretruende nær en ny kollaps, da ammunisjonsskipet Voorbode gikk i luften på havnen rett nedenfor. Det er restaureringen etter denne katastrofen som ga hallen det inventaret det har i dag. Murverket står i hovedtrekk som det gjorde før 1944. Hallen har tre etasjer, der den øverste er festsalen. Den mellomste etasjen var for administrasjonen, kanselliet (kongens råd). 1. etasje eller kjelleren var sannsynligvis forrådslageret.